I går var det rallytrening igjen. Som vi har gjort de siste gangene nå, har vi tatt en tur på Hellestø for å springe av oss litt før treningen. Blir ikke like lang tur som når vi “turer” der ute, men det har sett ut til å fungere bra. Når hun får komme ut av bilen igjen etter den korte kjøreturen fra stranda er hun ikke helt utslitt, men heller ikke så energisk at hun er vanskelig å få i kontakt. I går fikk vi tre runder på en bane med 9 poster (+ start/mål) i regi av Ghita. Første runden var det litt å lukte på inne i hekken , og så var det annen hund som skulle inn etter oss som ble luftet et stykke unna, men hun kunne skimte/lukte den og eieren bak noen busker. Dermed så ble det litt for spennende til å ville jobbe. Men vi kom oss gjennom, men jeg var ikke helt fornøyd – for hun datt ut og inn av kontakt og fvf var ikke helt bra, selv etter vår standard. Men vi rakk en runde til med en gang, og da klarte vi oss mye bedre. Var fornøyd med følgende etter gårsdagen:
En av postene var sitt-stå – det gikk sånn noenlunde – denne har vi trent veldig lite på.
Et annet var dette. – og vi har trent dekk i alle mulige settinger nå etterhvert; asfalt, grus, gress, vått, tørt, stranda og i hundeskogen. Ikke alltid hun er så kjapp ned i dekk, men hun vet hva hun skal. Jukser av og til med å ha albuene litt høyt, så de siste ukene har hun kun fått belønning for når hun er plantet i bakken – ikke hvis hun løfter albuene – eller spretter helt op. Det må sies at ikke alle i heimen er like flinke med å gjennomføre dette – men så lenge hun vet det når det gjelder meg har det gått bra til nå. Vi trente lenge på sitt-dekk-sitt – så de første gangene jeg trente ligg spratt hun opp i sitt. Lurte litt på hvordan jeg skulle klare å trene/skille to så like kommandoer – for hun hadde tydeligvis lært seg kjeden og gjorde den automatisk– men det var bare å fjerne belønningen! surprise, surprise ;) Nå ser jeg at hun venter på kommando – ikke går på “autopilot”.
Den siste jeg var spesielt fornøyd med i går var:
Her skal hun sitte og mens jeg snur meg skal hun løfte på rumpa og vri seg ettermeg og ende opp i sitt når jeg har snudd 90 grader. Her var jeg litt sløv i innlæringen og lærte henne ikke med en gang at hun må begynne å snu seg med meg. Hun fikk “lov” å sitte igjen og så når jeg hadde stoppet kom hun etter. Men nå har vi tunet den også. :)
I tillegg var hun kjekk å leke med etter hver runde i går – og ser at innsatsen på lek og herjing har gjort oss bedre som et team :)
Etter andre runden påpekte Ghita at jeg må passe på føringen av båndet mitt. Det kan se ut som jeg drar henne rundt i “yttersvinger” – ser ikke bra ut og det var ingen grunn tilå dra henne rundt heller. Det var derfor litt fokus fra meg på å holde håndleddet tett intil hofta hele tiden mens vi gikk. Da hadde jeg i tillegg bedt Ghita plassere seg i banen som hun ville gjort hvis hun skulle dømme, bare så Cora er vant til å få den forstyrrelsen. Vanligvis er vi jo alene der under trening, med en tilskuer”skare” behørig plassert utenfor banen. Jeg så at hun i runde 2 fikk tendenser til å gå og hoppe opp med frambena – særlig i dobbel 8 og på lengre strekk med fvf. Dette var det også i runde tre, og Ghita kommenterte dette også. Hun kommenterer aldri uten å gi konstruktive tilbakemeldinger, og hun mente jeg burde prøve å skru tempoet bittelitt ned. Har jo jobbet opp tempoet så hun ikke sovner og mister interessen underveis, men kanskje det ble litt mye. Skal teste dette ut til neste mandag.
Neste mandag er jo “debuten” vår i en konkurransebane. Heldigvis noen dager igjen, men en hektisk uke!!! Heldigvis har Kari-Anne sagt seg villlig til å trene med oss på søndagen. Har ikke mistet nattesøvnet ennå, men det kommer nok til å krible litt ekstra på mandag, ja!
Ikke absolutt 100% rolig og avslappet når arbeidsfolkene kommer om morgenen enda – spesielt nå som de har begynt å være mer inne, men det går bedre. Og om morgenen når hun skjønner at vi skal gå, går hun frivillig og legger seg i kjellerstua. Jeg har begynt å smøre en liten skalk med leverpostei hver morgen som hun får i det vi går ut døra, så det er nok den det lille matvraket mitt legger seg og venter på, men ungene som kommer hjem først, sier at hun er roligere enne hun var de første dagene så det går nå rette veien.




