Ser at det er skremmende lenge siden det har vært noen
oppdateringer her, ja… :( Det har vært en litt sur og kald
men ikke minst travel vinter vår, men nå! – Herlig sommervarmen
nytes:
Kjapt siden sist; Vi dro på ferie til Florida i påska. Nok en
gang var Monica og Henning så utrolig snille at de ville ha Cora hos seg.
Hundene gikk godt overens og var roligere inne. Monica sa faktisk at Cora var
den som det var minst uro med innendørs. Hun er mye roligere hjemme også enn i
fjor – vi har bevisst kuttet ut all herjing inne. Men det var kanskje en annen
årsak til at hun var litt rolig; Hun var med de på tur og klarte å finne godlukt
å rulle seg i så hun måtte i dusjen. Om det var det hun rullet seg i, eller
hundeshampoen som gjorde det – ihvertfal fikk hun kraftig utslett over hele
ryggen. Fikk melding på ferie om hun hadde hatt dette før, men det har hun jo
ikke. Ihvertfall ble det ikke bedre etter kort tid, så de måtte til dyrlegen med
henne og hun ble satt på kortisonkur over 12 dager. Så da vi kom hjem var hun
helt fin igjen og ingen men. Det blusset heller ikke opp igjen da kuren var
ferdig, så…Det var da utgjort at de snille passerne skulle få ekstra bry. Så
tusen takk igjen til Gibson-folket.
Vi hadde også konfirmasjon i huset 6. mai – som betyr travle
tider i forberedelser. Så for Cora sin del har det stort sett vært turer som har
vært aktivitetene. Enten i skogen eller på strand – eller rett og slett turer i
langline for å få løpt av seg litt. Helgen for konfirmasjon fikk hun nok en gang
lov til å overnatte hos Gibson. Litt pga logistikk med selskapsforberedelser vs
turer og aktivisering, men ikke minst fordi det kom 25 stk hjem til oss og med
en del yngre barn – og jeg orket ikke tanken på å hele tiden skulle passe
på. Kunne stengt henne inne i et rom, men når de sa ja til å passe henne var det
det beste for oss. Jeg kjenner jeg blir litt trist av å tenke på at jeg ikke kan
stole 100% på henne rundt mange folk, men…
Når det gjelder voktingen og oppførselene hennes; Det er
fremdeles MASSE lyd når det ringer på døra. Vi ber henne legge seg i buret (ikke
stengt) og det gjør hun, men gir seg ikke med ule-bjeffene sine. Hvis det er
kjentfolk som kommer inn roer hun seg raskt ned – og sporer opp godbitene vi
hiver utover gulvet. Men er hun i stua og det kommer folk opp på terrassen (vi
har jo hatt noen fine utedager) er det ikke bare bjeff – da er de ganske hissige
lyder – og hun er nesten ikke til å få kontakt med. Føler vel ikke at
framdriften er som jeg hadde håpet akkurat her, men…??? Det vi har lykkes med er
at hun ikke så lett “motsetter” seg oss når vi ber henne gå ned av sofaen –
eller legge seg på plassen sin. Og det går selvfølgelig på hvordan vi forholder
oss til henne. Nesten fælt å si, men jeg tror hun ikke følte seg helt trygg
hjemme hos oss, med at vi var for strenge i måten vi snakket til henne på. Nå
føler jeg det er mer tillit fra hennes side, og da gjør hun også mer som vi
ønsker hun skal gjøre. Selvfølgelig er det noen ganger vi må vente henne ut, men
i stedet for å “presse” henne (f.eks ved å blokkere alternativer til å gå ned
trappene, ta ett skritt tilbake så hun kan gå ned trappene uten at vi står helt
oppi henne). Så jo da – vi har kommet videre.
En annen ting vi må finne en måte å komme ut av en vond sirkel
på; hunder vi møter i en omkrets rundt huset vårt oppfatter hun (tror jeg) som
en trussel. Hun oppfører seg som om hun ikke er riktig navla – og spreller og
hyler, knurrer og bjeffer. Klørne står nesten fast i asfalten for hun skal jage
den andre hunden. Ikke så mye reaksjon utenfor hva hun definerer som sonen sin.
I et slikt modus er hun heller ikke til å få kontakt med. Det kan gå hvis vi har
jobbet inn kontakten og holder en viss avstand, men det er ikke alltid vi ser de
før det “smeller” – og å begynne å hale å dra i henne da og prøve å få kontakt
- jeg får det ikke til – og ihvertfall ikke ungene hvis det skulle skje mens de
går med henne. Så treningstips og treningshjelpere tas i mot med
takk.
Men så da – over til det som er BARE kjekt. Etter en litt travel
vår på mange fronter har vi altså nå så vidt kommet igang med rallytreninger
igjen. Vi var blitt skikkelig rustne, men nå etter noen kvelder og noen få økter
hjemme begynner det å løsne litt igjen. I går var en skikkelig kjekk kveld.
Dessverre kunne i Ghita bli med i går, men vi var 6 stykker som bygget både en
klasse 1 og klasse 2 bane – med hopp og matskåler og hele pakken. Noen av bilder
av de som var med i går:
 |
| Anne-Liss og Mayla i spiral, kl.1 |
 |
| Jorunn og Gnisten ved hinder kl.2 |
 |
| Kurt og Peysea trener kontakt (hun ble så lykkelig da hun så det var et hinder ibanen at hun nesten ikke klarte å konsentrere seg :) |
 |
| Mimi i dekk |
 |
| Mimi lineføring - hun har så vidt begynt å trene rally - og var flink i går :) |
Vi gikk bane 1 først en gang med mye “rolls” og repetisjoner, altså ikke helt
på nett med hverandre. Om det var at alle folk og hunder og lukter der var litt
for spennenede. Så en runde til, litt bedre. Deretter måtte hun gå i bilen.
Etter en pause kom hun ut igjen – og vi fikk kontakt nesten umiddelbart. Det
virker som det er nødvendig for henne – en kjapp oppvarmingsrutine – litt hvile
og hun får tenkt seg om, så går alt meget bedre. Tok enkelt elementer fra bane 2
som litt mer oppvarming – og så hele klasse 2 banen – 2 ganger. VELDIG FORNØYD
med det ja!
Så var det bilen igjen før vi rett før vi skulle hjem tok en
siste luftintgs. Da ba jeg ikke om kontakt en gang – det var bare sånn
:)
En episode som jeg gjerne skule vært foruten; Klasse 2
ekvipasjer går jo uten bånd. Og mens Cora og jeg så vidt har startet i vår bane
(hun går i bånd) og jeg prøver å få henne i kontakt kommer glad bane 2 hund
løpende for å “sjekke ut/hilse på” den nye hunden som kom inn på grusbanen. Det
har skjedd før – og Cora gir - litt for tydelig etter min smak - uttrykk for at
hun IKKE syns dette er kjekt og det blir litt gneldring og tumulter. Det har
skjedd før og jeg blir så lei og forfjamset at jeg forrige gang dro Cora vekk.
Da sa Ghita at det var det dummeste jeg kunne gjøre – og jeg vet det jo – men…
Denne gangen prøvde jeg derfor å ikke dra henne vekk, men bare lage litt større
avstand, og det roet seg fortere, sukk….Det blir kanskje bedre jo mer hun blir
vant til å trene med andre hunder litt tettere på seg. Hun har forresten aldri
likt når hunder som går løs kommer med litt fart mot hene når hun er i bånd, og
kanskje jeg ikke kan forvente at det skal bli bra, men det er så voldsom
reaksjon – hun kunne vel hatt noen nyanser når det gjelder språket sitt sånn at
hun klarte å formidle ikke bare med store bokstaver?
Nå høres det ut som dagene består av kvaler og tanker rundt
problemer som min hund har. Det er absolutt ikke slik! Dette er bare noen få
øyeblikk, og med historikken vår kommer det litt mange tanker om hvorfor og hva
gjør jeg galt. I hverdagen fungerer alt helt fint, kjente besøkende folk kan gå
rundt i huset uten at hun leer på ørene eller øyelokkene, hun møter oss glad og
fornøyd når vi kommer hjem, og venter fint og forventningsfult til turklærne er
kommet på. Så alt i alt er dagene våre glade med Cora i hus, jeg vil bare at
øyeblikkene hvor det er rom for forbedring skal bli kortere og kortere – derfor
er det kjekt å lufte litt tanker – og skrive de ned – da blir de mer konkrete og
lettere å forholde seg til syns jeg.
