Rolig oppstart

Nå er det helt slutt på ferietid. Skolestart denne uka for ungene og – så nå er alle i rute igjen (snart ihvertfall – litt trøtte om morgenen enda, men ;)). Forrige uke hadde vi først ei lita rallyøkt på skolegården her oppe med Monica og Gibson, så en herlig tur på stranda. Bare se hvordan de koser seg i bølgene:

 Kom igjen da – dele pinnen vel!?

Nope – all mine!

På lørdag var vi en tur i Hundeskogen – da med totalt 5 Pinschere og to andre som hørte til en familie som lurte på om deres neste hund skulle være en Pinscher. Hyggelig. Vi fikk det værste regnværet underveis- og da vi skulle inn i bilene igjen skinte det opp. Ja, ja – det var kjekt med en tur uansett og ingen av Pinscherne brydde seg noe om været – de var jo i HUNDESKOGEN – YEAH!

Denne mandagen ville Gunn trene Rally så da var det opp på skolen her igjen. Forrige mandag gikk det greit, men ikke mer enn det måtte være syntes jeg. Denne mandagen begynte det IKKE GREIT. Hadde gått tur og tisset på vei opp, og fikk kontakt før vi startet, men hun var ikke med i det hele tatt. Flere repitisjoner på hvert av de fem, seks første skiltene og når øvelsen “kunne” godkjennes, hadde det sikkert vært på håret for disk. Var på vei til å sette henne i båndet igjen for ei pause for da så jeg det kom 3 unger med ei mor og stilte seg opp for å se hva vi holdt på med. Ungene ropte og snakket sammen og jeg tenkte at nå går det vel helt åt skogen. Akkurat da var vi på vei inn i første runde i en spiral, så jeg tenkte at jeg snur som jeg skal og så rett i pause. Men hva skjedde da? Jo da tutta var plutselig 100% i fokus og trippet så fint med full kontakt. Da var det jo bare å peise på videre og gå rett inn på ny runde. Merkelig. Gunn sa det og – at jeg ikke gjorde noe annerledes da hun plutselig valgte å bli med (ikke noe synlig ihvertfall). Dette var jo det vi sleit med i våres også – og som vi klarte å bli ganske gode på, så det er kanskje bare at vi er litt rustne etter lange pauser i sommer. Så gikk Embla to ganger og så oss igjen 2 ganger. Totalt 6 ganger hver i samme bane – men merket på den siste runden at det kanskje var litt på grensen. Etter hver runde lekte vi skikkelig med lyd og rulling i gresset – akkompagnert av Embla som måtte si fra med høy stemme at hun og ville være med :) Mens Embla gikk måtte Cora vente – sånn som vi gjorde da vi gikk med Gibson også. Det var ikke enkelt de første gangene vi begynte med dette, men det er bevisst trening at de må finne seg i å vente, samt at den hunden som går må jobbe med forstyrrelser ganske nærme. De er blitt ganske så flinke på det; at noen ganger er hunder lekekompiser, noen ganger treningskompiser. Mens Cora satt bundet i et tre på gresset og jeg gikk i banen for å “forstyrre” Embla, kom det to ungdommer på stien. De stoppet opp og så ut til å ville komme bort og klappe Cora. Hjelp – hva gjør hun da, tenkte jeg. Hun er jo ikke den som ubemerket lar fremmede komme inn på seg, så jeg var på vei bort for å forhindre evt. utfall. Men neida jenta syntes det var helt greit hun, å bli klappet av disse hyggelige ungdommene. Alt i alt ei kjempefin økt, og noen herlige turer de siste dagene – så nå kan høstens utfordringer bare komme – vi har våknet :)

Det er litt rart

I helgen skulle mannen dra av gårde for å gjøre ferdig noen små prosjekter på hytta vi ikke rakk i løpet av ferien. Planen trodde jeg var en dagstur – og det trodde vel han også. Ungene ville heller være hjemme å “henge med” kompisene når de endelig er hjemme igjen etter ferier, og jeg ville prøve å komme i mål med ett eller flere av mange prosjekter i heimen. Så da ble det bare Cora som dro med. Var en litt rar følelse å ikke ha et dyr hengende i hælene når man begynner å dra papp utover gulvet og finne fram maling og sparkel. Vanligvis er hun jo så nysgjerrig at alt nytt som kommer fram skal undersøkes. Ungene stakk ut og jeg var helt alene i huset! Når jeg kalte meg ferdig for dagen kunne jeg sitte ned uten dårlig samvittighet for at Cora ikke hadde fått seg en skikkelig tur, og vite at akkurat i ettermiddag er tiden bare min! Det gikk ikke så lang tid før jeg kjente litt på at det hadde vært koselig å ha henne ved siden av meg i sofaen, og en kjapp spasertur for å lufte hodet var ikke som den pleier når jeg ikke har en hund ved siden av. Begynte å tenke etter, og faktisk er dette den første gangen jeg har vært hjemme så lenge uten at Cora er i nærheten. Jo da, ferier og slikt, men da er det jo ikke hverdag, og ellers har det vært snakk om bare noen timer mens de har dratt av gårde på tur. Veldig rart. Men, men tenkte jeg, de kommer jo hjem i kveldingen. Jeg laget pizza og dusjet på det nye badet mitt (se her for bilder). Sendte en melding om at middagen var klar og regnet med at de var på vei hjem for klokka nærmet seg 20:00. Men neida – da hadde de (eller mest Stein vel) bestemt seg for å overnatte – det var så herlig vær og dagen etterpå meldt like dan. What! Hva skal man da gjøre? Ungene var enda ikke kommet hjem, men da jeg lokket med hjemmelaget pizza var de kjapt på plass – så vi hadde en koselig kveld, og savnet ikke Cora såååå mye.

Da jeg sto opp dagen etterpå var det jo ingen hund i buret – og litt stusslig å ikke få morgen-kosingen som jeg pleier. Betød jo også at det var ingen som maste på å komme ut, så jeg kunne tusle rundt i pysjen ganske så lenge. Begynte på fortsettelsen av sparkel/pusse/male/rydde prosjektene mine og sånn gikk timene, men tenkte til stadig på når de kunne ventes å komme hjem, og gledet meg. Ikke før ut på sen ettermiddag kom de hjem. Gjensynsgleden var stor, men så gikk hun rett i dvaletilstand, og var oppe og vaket i 22:30 tida for så å legge seg i buret igjen. Stein kunne fortelle at hun hadde vært veldig ivrig på å lete etter “noen” på hytta – og jeg håper og regner med at det var oss andre. Vi pleier jo å være der ute alle mann alle. Kikket rundt hushjørnene – ut vinduene – ned til brygga – opp i hagen, før hun innså at ja, ja – de er visst ikke her.

Veldig rart at jeg følte savnet¨på kort tid? At hun har fått så stor del av hverdagen og livene våre? Men, men – det er jo et godt tegn :)

Før de dro av gårde hadde vi først en herlig tur i hundeskogen med Gunn og Embla på torsdagen, og så en rallytrening på fredagen med Monica og Gibson. Gikk greit det til å være en stund siden sist. Har nå fått skilt og forklaringer til klasse 2 øvelsene, og skal begynen så vidt på enkeltmomenter der. Håper Gunn og Monica også blir med – tre hoder er bedre enn ett når frustrasjonen bygger seg opp!

Sommerferien 2011

Er så lenge siden jeg har skrevet noen her???  Hmm?? Neida ikke så rart; vi har kost oss på ferie selv i overskyet vær, så da får hverdags”trivialiteter” ligge (i.e blogoppdateringer).

Tror jeg bare skal lage en bildeserie fra noen av aktivitetene vi har holdt på med – lite strukturert trening, men hey; ferie er ferie- selv for hunder og –eiere:

Ett av prosjektene vi satte igang med siden det ikke var strålende sol og båtvær, var å utvide grillterrassen på hytta. Da må selvfølgelig Cora sjekke hva vi gjør, og hva som befinner seg utenfor det som var gjerde en gang i tiden:

 

Og når det var klart likte hun også å sitte der å nyte utsikten – på en god stolpute selvfølgelig. Gjør dere sånn kan vel jeg og??? Ofte setter hun seg i sofaen som om hun var “en av oss”:

Sjekk stillingen – lik som den største ungen :)

Andre ganger er det best å ligge på pute i gresset. Vi har kappet ned så mye gran at det er ikke godt å ligge – eller gå – rett på gresset, men på pute er det deilig:

Ellers er det mye spennende rundt om kring på tomta – spesielt inne ved grunnmuren og ved kjellerdøra:

En av favorittaktivitetene hennes denne sommeren har vært å vasse rundt i fjøra og se på/jakte på de små krypa som bor der under steiner. Det kan hun gjøre i timesvis, særlig siden det ble ganske varmt i sjøen mot slutten. Faktisk opp mot 20 grader midtfjords. Flere i familien fikk dyppet seg og testet vannaktiviteter.

    

Vi ble tipset av Monica om opphørssalg på dyrebutikken på Vågen, og at det var 50% på alt utenom fôr. Som de kjøpte vi og redningsvest til Cora. Har egentlig tenkt på det en stund for vi har jo planer om å dra på litt båtturer. Det er ikke noe hun liker. Heller ikke å svømme, så jeg tenkte kanskje at det ville hjelpe med en redningsvest, og uansett om hun detter over kanten (for hun henger så vidt i klørne halvveis over ripa hvis hun får lov) vil det jo være mye enklere å få tatt henne ombord igjen. Catrin og Milly har  jo og prøvd å få opp svømmegleden ved å bruke vest. Vi prøvde litt vi og, men det er ikke sånn at hun legger frivillig på svøm – det er pur lokking, og så fort hun har fått godbit svømmer hun rett inn igjen. Men redningsvesten var OK å ha på syntes hun (Den er i str. M i Baltic, hvis noen lurer):

  Jeg er klar – kom nå da!

Vi har noen bilder fra en av de korte turene vi hadde i sommer – til Vignes-holmene v/ Finnøy.

 

 

På vei over. Hun følger skeptisk med, men hun har ihvertfall begynt å sitte rolig i båten – ikke fare rundt omkring og bjeffe som om det var fare på ferde.

 

 

Her har vi funnet en flott bukt å legge til i, med gress og flott sandstrand/-bunn. Må bare huske å ta med rake for det går visst en del sauer og geiter der og beiter… Cora elsker jo å grave i sand  og å leke med steiner – særlig de som er runde så de triller litt:

Ellen fikk ha med seg to venninner og denne dagen – og de badet og koste seg. Tar med et bilde bare for å vse hvor herlig det er der. Det eneste som manglet da var litt sol – men sånn har det nå vært i sommer, så…

På vei ut fra stranda

Her sitter jeg på den lille gressbakken overfor sanda og ser og hører på tre 11 åringer som ler og hyler mens de fanger krabber, sjøstjerner +++ 

Etter nesten tre uker sammenhengende på hytta er det godt å slappe av hjemme i ei lita solstripe under bordet:

Eller på sofaen sammen med broder’n: