Vårtegn!

Er det ikke herlig syn?! På den vante stien vår er det ett lite felt som har fått varme seg i sola nå i to uker - snøen er borte og SNØKLOKKENE har tittet fram! Så skal vi stille klokka - og alt tyder på at det er lysere og varmere tid i møte!

Cora er og ganske så fornøyd med at jord og gress-tuster begynner å titte fram med alle de gode luktene, men slaps og store vannpytter fra snøsmelting - nei huff - det tripper vi lett utenom.

Vi var på tur på onsdag med Gibson & folk i Sørmarka - og gjensynsgleden var stor (for min del og :-)) Kjekke folk og Gibson er jo en godgutt. Mye folk, hunder og unger i marka - men ingen konfrontasjoner eller overgrep. Betyr kanskje da at vi slipper unna våren uten løpetid og kan ta de turene vi vil og til og med opp på agility-banen igjen. De har stått på og ryddet banen og nybegynner treningene og vaktlistene er satt i effekt igjen. Det gjelder bare om å karre seg opp dit. De få hinderne vi har hatt på kurs og det vi gjør fritt i skogen viser jo at hun synes det er kjekt med litt fart og bevegelse, så som alltid er det eieren det står på.
Må ta med en siste historie - kan le litt nå, men var ikke spesielt blid da det skjedde; Jeg strikker jo en del, og på onsdag hadde jeg vært og kjøpt mye herlig, nytt garn (mohair og angora - godt og mykt - og ikke det billigste garnet heller!!!!). Det sto i en pose oppå en bag i gangen i underetasjen mens vi spiste middag. Vanligvis ligger Cora på stueteppet og kikker på oss og venter til vi er ferdige - da hender det jo at det kommer noe godt i skåla! Men ikke da - hun tuslet ned. Tenkte ikke noe mer på det - hun er jo ikke den lille ugangskråka hun var som valp lenger - før vi skulle sette oss ned med en kopp kaffe i TV-stua. Da jeg kommer ned trappene møter jeg et "forferdelig" syn! Hvert eneste av mine "kjære" nøster var dratt utover i en eneste stor vase - og store deler av det var tygd rett av så det var bare stumper på 30 cm igjen! = o "Bikkja" satt på gulvet ved siden av med "bevis-rester" hengende ut av munnen - og hun skjønte øyeblikkelig at her er det best å komme seg inn i buret! Der får hun jo være i fred. hmmmm Og de sier at de ikke gjør utspekulerte ting?
Veldig spak da hun kom luskende ut igjen og stakk snuten bort på hånda og kikket på meg med de tristeste øynene - og da var hun tilgitt. Sånn ser en slukøret hund ut (er nå skjønn og da):


Garnet kunne reddes det meste- og vi er venner igjen - da er det bare å fortsette å glede seg over våren som er i kjømda: