Onsdag 17.10 var det 4 år siden Cora kom til verden. Utrolig hvor fort tiden har gått! Dagen ble feiret med å delta på den siste treningsdagen på Hverdagslydighetskurset med Canis avd. Stavanger v/Karin. Plutselig var 6 kurskvelder over. Vi var så heldige at det var kun 4 eiere og hunder på kurset. I tillegg til en veldig grei “assistent” i Inger Ann med sin Bina. Det gjorde det mulig å få lov til å komme med ønsker på hva vi følte vi trengte trening på, og siden vi alle ønsket det samme gikk vi litt utenfor kurskompendiet og fikk trene på våre egne hverdagsproblemer. Dvs;
Alt selvfølgelig med klikker/positiv treningsmetode. .
Sååå – hvor er vi?
Innkalling:
Det har jeg jo skrevet om i “Kong(e)-leking”, og det funker, men vi har ikke trent på dette så mye mer, Det må på “To-Do”-lista
Passering:
klarer vi hvis vi er ute i god tid og trekker oss unna tidsnok. De største utfordringen vi har er hvis vi møter hunder som er løse – eller vi går rundt et hjørne og vi møter andre hunder. Men passering av mennesker går fint – interessert, men ikke mer enn det. Hun får belønning hvis hun passerer mennesker fint. Ved passering av hunder (som jeg ser og kan planlegge for) tar jeg henne ut av direkte bane for den andre hunden. Ikke alltid lett hvis hun har fått fokuset sitt festet mot hunden. Det jeg har funnet som jelper da som “godbitmagnet"¨er LEVERPOSTEI. Ikke så mye annet. Det må være leverpostei som er i de små porsjonspakkene - og med liten åpning så hun sliter litt med å få tak i noe. Og så går det fint å trene kontakt mens den andre hundne passerer. Det som er MIN største utfordring er å holde på lenge nok til at hun har roet seg helt ned – ikke bare være rolig mens den andre hunden passerer. Så lenge hun synes det er en stressende situasjon å møte hunder i bånd, er ikke suksesskriteriene å klare å vente til hunden har passert – det er å gå videre når hun er helt rolig og trygg på at det er helt OK å møte hunder selv om hun er i bånd. “To-Do”-liste.
Gå pent i bånd;
nok en ting jeg må trene min egen tålmodighet på. I 4 år nå har vi ikke vært enige om hvordan båndturer skal være. De gangene jeg virkelig har bestemt meg har vi fått det til, men de gangene jeg ikke er like bestemt har hun jo egentlig fått satt turen i sitt hode – så da vil hun jo bare prøve enda hardere neste gang – og ofte er det jeg som trekker det korteste strået. Altså: være bestemt på at vi ikke går videre før båndet er slakt – uansett! “To-Do-liste” også. Dette henger og sammen med neste punktet: Vet at det er flere som har det som oss – leste i Blitz-bloggen at de jobbet med det samme –og det var så herlig når han skrev: Det ser så stilig ut når båndet henger slakt mellom han og meg – ha-ha. Akkurat som jeg skulle sagt det selv – føler seg som man har kontroll da :) De som ser oss skulle bare visst!
Stress-senking/dempe forventiningsstress:
Ikke gå ut døra/ned trappene før “hodet er på plass”. Altså rolig og kontakt før turen starter. Det gjelder både å gå ut døra hjemme, eller å gå ut av buret i bilen. Her har vi faktisk kommet ganske så langt – og det har hjulpet på hele tur-forløpet. Det verste her er når vi er på hytta. Nå når gjerdet rundt tomta ikke er intakt kan hun ikke springe løs som hun er vant til - og det tar tid før hun roer seg ned og ikke maser for å få lov til å springe fritt ute. Men det er det samme som gjelder der som å starte en tur hjemmefra. Og etter 3 dager i høstferien så vi forbedring, så det er bare å jobbe på. Bonnusen for å jobbe med dette er at vi har fått en hund som er mye roligere inne – og som oftere og oftere legger seg og slapper av – bare fordi det ikke er noe annet som skjer. Forutsetningen for dette er at hun har fått aktivisering – hjernetrim eller turer, og at hun får belønning når hun gjør som vi ønsker.
Mange turer og øyeblikk som jeg ikke har tatt meg tid til å skrive om, men kan ta med litt fra turen i dag. En arbeidskollega med Cockeren Nova på 9 år og Henning med Gibson sa ja til å bli med rundt Stokkelandsvannet. Som vanlig på en søndag med fint vær i et herlg turområde er det nok av forstyrrelser. Med vilje hadde jeg bedt med hunder jeg vet Cora ikke kjenner så godt, og veldig kjekt de ville bli med. Gibson og Cora er jo gode venner og alltid glade for å se hverandre – også i dag. Nova er relativt ukjent og på toppen av alt ei jente – så det kunne bli spennende. Kom til møteplassen 10 minutter eller så før vi hadde avtalt for å få trent ro før turen begynte. Som vanlig var Cora full av forventninger og det var mye piping og tripping mens vi ventet – men å ligge i ro i buret det gikk fint. Må ta med da at det kom flere blier og mye folk og små unger samtidig så det var mye å fokusere på, men da var det kun meg som gjaldt! Yeah!
Gibson kom først, og så rett etterpå kom Nova- Gibson fikk hun hilse på på P-plassen, men ikke Nova – før senere på turen og da gikk det helt fint. Godt det – at vi ikke traumatiserte Nova for livet :) På ruinden var det MANGE hunder – men passet på å gå i buer og ut av veibanen så det ikke var noen direkte konfrontasjoner. I en av svingene så jeg at det kom en beagle (ung) og en terrier-variant i følge. Så det som en super treningssituasjon og fikk med meg Cora ut av gangstien - hun fulgte uten lokking – og vi trente kontakt. De stoppet opp faktisk også – og jeg så hun kikket på de, men flyttet kjapt fokuset tilbake til meg. Var mange flere situasjoner jeg kunne utfordret meg og Cora mer på i løpet av turen, men jeg tenkte det var best å ta det gradvis og ikke flytte grensene for raskt. På slutten av turen ble vi stående å snakke litt og hun roet seg raskt uten å ville trø videre. Ikke så mye fokus på å gå fint i bånd på turen og hun trekker godt, men en ting av gangen.
Nå etter turen har vi fått hele tre venner av ungene på besøk. De har vært her mye, men allikevel kaver hun seg opp når det ringer på døra, så da er det greit å være føre var. Men enda mer god trening! Det som jeg har funnet til å virke best er da å be henne gå fint på plass i kurven sin – hvis hun ikke går dit selv – noe som skjer oftere og oftere og så strø godbiter utover gukvet. Da kan de komme inn og hun kikker så vidt på de – alt OK. De kan gå fram og tilbake og ut og inne så snart de har kommet inn uten at hun bryr seg om det. Og da er vi tilbake til det som jeg har trodd før – at det er møtesituasjoner – folk kommer inn – møte hunder på stien/i gata osv. Hvis bare de få sekundene der går greit og det ikke oppstår noen konfronterende situasjoner (stirring – utfall etc) så er alt greit. Impulskontroll- frykt? Ikke vet jeg, men jeg ser ihvertfall at det går framover.
Så alt i alt –vi har kommet LANGT med å få besøk inn – på å trene ro/bli – og også å klare passeringer som jeg kan forberede.Viktig å krysse av for det vi klarer også!
Gå pent i bånd – tja bedre, men det er litt dagsavhengig – og det går på meg. Hvor mye jeg jobber med henne før vi går ut. Og jada – hvis vi har latt alt skure og gå i 4 år vil det jo ta mer enn noen få timer å få det på plass igjen.
Framover nå er det bare å jobbe på med grunnleggende trening – og det at ute/tur ikke nødvendigvis betyr bånn gass – skal trene mye på å bare stå og trene kontakt selv om det ikke er forstyrrelser. Da ser jeg at hun ofte blir urolig og leter etter hvorfor vi stoppet nå. Kommer av at vi har stoppet de gangene det er forstyrrelser eller noe vi skal trene mot. Når det da ikke er noe blir hun urolig fordi hun ikke ser noe og det er jo “skummelt”- å ikke se “farene”. I tillegg har jeg planer om å møte opp på torsdagstreningene med Karin. Det er ikke organisert trening – egentrening på det du måtte ønske. Der pleier det å være en gjeng og det er jo motiverende og lettere å trene når det er ei gruppe og ikke alltid helt alene. Alle andre som trener positivt kan møte opp – torsdager kl 19:00 på Statoil – Forus Vest – ved IKEA vareutleveringen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar