Rolig oppstart

Nå er det helt slutt på ferietid. Skolestart denne uka for ungene og – så nå er alle i rute igjen (snart ihvertfall – litt trøtte om morgenen enda, men ;)). Forrige uke hadde vi først ei lita rallyøkt på skolegården her oppe med Monica og Gibson, så en herlig tur på stranda. Bare se hvordan de koser seg i bølgene:

 Kom igjen da – dele pinnen vel!?

Nope – all mine!

På lørdag var vi en tur i Hundeskogen – da med totalt 5 Pinschere og to andre som hørte til en familie som lurte på om deres neste hund skulle være en Pinscher. Hyggelig. Vi fikk det værste regnværet underveis- og da vi skulle inn i bilene igjen skinte det opp. Ja, ja – det var kjekt med en tur uansett og ingen av Pinscherne brydde seg noe om været – de var jo i HUNDESKOGEN – YEAH!

Denne mandagen ville Gunn trene Rally så da var det opp på skolen her igjen. Forrige mandag gikk det greit, men ikke mer enn det måtte være syntes jeg. Denne mandagen begynte det IKKE GREIT. Hadde gått tur og tisset på vei opp, og fikk kontakt før vi startet, men hun var ikke med i det hele tatt. Flere repitisjoner på hvert av de fem, seks første skiltene og når øvelsen “kunne” godkjennes, hadde det sikkert vært på håret for disk. Var på vei til å sette henne i båndet igjen for ei pause for da så jeg det kom 3 unger med ei mor og stilte seg opp for å se hva vi holdt på med. Ungene ropte og snakket sammen og jeg tenkte at nå går det vel helt åt skogen. Akkurat da var vi på vei inn i første runde i en spiral, så jeg tenkte at jeg snur som jeg skal og så rett i pause. Men hva skjedde da? Jo da tutta var plutselig 100% i fokus og trippet så fint med full kontakt. Da var det jo bare å peise på videre og gå rett inn på ny runde. Merkelig. Gunn sa det og – at jeg ikke gjorde noe annerledes da hun plutselig valgte å bli med (ikke noe synlig ihvertfall). Dette var jo det vi sleit med i våres også – og som vi klarte å bli ganske gode på, så det er kanskje bare at vi er litt rustne etter lange pauser i sommer. Så gikk Embla to ganger og så oss igjen 2 ganger. Totalt 6 ganger hver i samme bane – men merket på den siste runden at det kanskje var litt på grensen. Etter hver runde lekte vi skikkelig med lyd og rulling i gresset – akkompagnert av Embla som måtte si fra med høy stemme at hun og ville være med :) Mens Embla gikk måtte Cora vente – sånn som vi gjorde da vi gikk med Gibson også. Det var ikke enkelt de første gangene vi begynte med dette, men det er bevisst trening at de må finne seg i å vente, samt at den hunden som går må jobbe med forstyrrelser ganske nærme. De er blitt ganske så flinke på det; at noen ganger er hunder lekekompiser, noen ganger treningskompiser. Mens Cora satt bundet i et tre på gresset og jeg gikk i banen for å “forstyrre” Embla, kom det to ungdommer på stien. De stoppet opp og så ut til å ville komme bort og klappe Cora. Hjelp – hva gjør hun da, tenkte jeg. Hun er jo ikke den som ubemerket lar fremmede komme inn på seg, så jeg var på vei bort for å forhindre evt. utfall. Men neida jenta syntes det var helt greit hun, å bli klappet av disse hyggelige ungdommene. Alt i alt ei kjempefin økt, og noen herlige turer de siste dagene – så nå kan høstens utfordringer bare komme – vi har våknet :)