Det er litt rart

I helgen skulle mannen dra av gårde for å gjøre ferdig noen små prosjekter på hytta vi ikke rakk i løpet av ferien. Planen trodde jeg var en dagstur – og det trodde vel han også. Ungene ville heller være hjemme å “henge med” kompisene når de endelig er hjemme igjen etter ferier, og jeg ville prøve å komme i mål med ett eller flere av mange prosjekter i heimen. Så da ble det bare Cora som dro med. Var en litt rar følelse å ikke ha et dyr hengende i hælene når man begynner å dra papp utover gulvet og finne fram maling og sparkel. Vanligvis er hun jo så nysgjerrig at alt nytt som kommer fram skal undersøkes. Ungene stakk ut og jeg var helt alene i huset! Når jeg kalte meg ferdig for dagen kunne jeg sitte ned uten dårlig samvittighet for at Cora ikke hadde fått seg en skikkelig tur, og vite at akkurat i ettermiddag er tiden bare min! Det gikk ikke så lang tid før jeg kjente litt på at det hadde vært koselig å ha henne ved siden av meg i sofaen, og en kjapp spasertur for å lufte hodet var ikke som den pleier når jeg ikke har en hund ved siden av. Begynte å tenke etter, og faktisk er dette den første gangen jeg har vært hjemme så lenge uten at Cora er i nærheten. Jo da, ferier og slikt, men da er det jo ikke hverdag, og ellers har det vært snakk om bare noen timer mens de har dratt av gårde på tur. Veldig rart. Men, men tenkte jeg, de kommer jo hjem i kveldingen. Jeg laget pizza og dusjet på det nye badet mitt (se her for bilder). Sendte en melding om at middagen var klar og regnet med at de var på vei hjem for klokka nærmet seg 20:00. Men neida – da hadde de (eller mest Stein vel) bestemt seg for å overnatte – det var så herlig vær og dagen etterpå meldt like dan. What! Hva skal man da gjøre? Ungene var enda ikke kommet hjem, men da jeg lokket med hjemmelaget pizza var de kjapt på plass – så vi hadde en koselig kveld, og savnet ikke Cora såååå mye.

Da jeg sto opp dagen etterpå var det jo ingen hund i buret – og litt stusslig å ikke få morgen-kosingen som jeg pleier. Betød jo også at det var ingen som maste på å komme ut, så jeg kunne tusle rundt i pysjen ganske så lenge. Begynte på fortsettelsen av sparkel/pusse/male/rydde prosjektene mine og sånn gikk timene, men tenkte til stadig på når de kunne ventes å komme hjem, og gledet meg. Ikke før ut på sen ettermiddag kom de hjem. Gjensynsgleden var stor, men så gikk hun rett i dvaletilstand, og var oppe og vaket i 22:30 tida for så å legge seg i buret igjen. Stein kunne fortelle at hun hadde vært veldig ivrig på å lete etter “noen” på hytta – og jeg håper og regner med at det var oss andre. Vi pleier jo å være der ute alle mann alle. Kikket rundt hushjørnene – ut vinduene – ned til brygga – opp i hagen, før hun innså at ja, ja – de er visst ikke her.

Veldig rart at jeg følte savnet¨på kort tid? At hun har fått så stor del av hverdagen og livene våre? Men, men – det er jo et godt tegn :)

Før de dro av gårde hadde vi først en herlig tur i hundeskogen med Gunn og Embla på torsdagen, og så en rallytrening på fredagen med Monica og Gibson. Gikk greit det til å være en stund siden sist. Har nå fått skilt og forklaringer til klasse 2 øvelsene, og skal begynen så vidt på enkeltmomenter der. Håper Gunn og Monica også blir med – tre hoder er bedre enn ett når frustrasjonen bygger seg opp!