Lekse-“lesing”

Forrige onsdag var jo første kurskveld, og selvfølgelig fikk vi lesker til denne onsdagen. Leksene besto i å trene videre på kontakt, finne kule leker til innkallingstreningen skal begynne, begynne å trene burleken + litt teori som må leses. Alt med referanse til kursheftet vi fikk. Vi er godt igang, og har funnet ut at hun liker best at vi har to like leker hun har en og jeg har en – og når hun kommer på innkalling blir den andre utløst og hun slipper den første. Meget enkelt, men kanskje det er det beste. Vi kom godt i gang med den der whippet leka også innendørs, så ved godt mot la jeg veien om fotballbanen på fredagen. det var kjemepkjekt og hun ble skikkelig gira, men så skulle jeg gjøre det litt vanskeligere og gjemte meg bak en lite tre mens jeg kalte inn – hun kom som et lyn og jeg herjet med leka. Hun ville så gjerne ha tak i den at hun sprang rundt meg og før jeg fikk snudd meg klarte jeg å tråkket – hardt - på den ene forlabben hennes :( Hun peip høyt, men ingen halting, men etter det er den leka totalt uinteressant – hverken inne eller ute – selv ikke når hun er kommet i lekemodus… Det som funker fint er de to kongene som sagt – som bytteleking. Det gjorde vi på Hellestø på lørdag, og jeg har sjelden sett henne så gira og ivrig – ingen problemer med å få henne inn da nei! Vi hadde også noen fine hundemøter der ute hvor jeg heller la veien litt utenom de vi møtte og hvor hundene selv bestemte om de ville hilse og hvis de hilste var det på hverandres premisser – uten innblanding fra eiere. Også dette etter anbefaling fra Karin. Jeg har tenkt at så lenge hun går uten bånd vil det jo gå greit, men det er altså ikke slik. Så nok en ting på meg. Og jo flere OK hundemøter vi har, desto lettere vil det nok gå.

Jeg må også få si at Ellen er blitt kjempeflink å trene med Cora, og i helgen hadde hun venninne på overnatting helt fra fredag, og også hun ble litt bitt av treningsbasillen og var med på både turer og treningsøkter! Herlig å se. Hun kan nå komme inn uten at det blir mer enn hilsing og logring. Også sønnen sin kompis kom inn og fikk en vennlig dult av forlabbene uten noe mer bruduljer. Begge disse ungdommene er jo noen som har gått inn og ut av huset her i flere år, men nå stoler jeg på at de kan komme inn uten at jeg trenger å stå vakt.

Det med dørklokka er blitt bedre, men enda er det en del hyl og pip, men hun piper samtidig som hun kommer til meg, og det høres mindre aggressivt ut, så det går framover. Det samme kan jeg si om båndturer også – MYYYE mindre draing nå, og hun søker mer kontakt med oss på turene. Det hjelper å tenke slik Karin minnet oss på – fokuser på det en får til og der en ser framskritt, så er det mye lettere å jobbe med utfordringene! Food for thought!