Det største (og vanskeligste) prosjektet så langt….

Det er lenge siden sist her inne – og grunnen til det kommer fram i løpet av dette innlegget. Vi har hatt noen tunge uker siden det nye året startet. En del av dere som leser og kommenterer her inne vet hva som har skjedd og hva vi har slitt med, men for resten blir dette det første dere hører om det. Jeg vet jeg kommer til å framprovosere mange ulike reaksjoner – men tror ikke noen av reaksjonene er annerledes eller verre enn det jeg selv har vært gjennom de siste ukene…Jeg sier som Catrine (med Milly) at jeg har ikke lyst at dette skal komme ut, men det er bedre å være åpen – here goes:

30.12.11 i 23-tiden på kvelden skulle dattera vår gå og legge seg, og ville si god natt til Cora først - som hun har gjort mange ganger tidligere. Cora lå på puta si i gangen og Ellen satte seg ned og krabbet bort til puta. Cora – som tilsynelatende var våken – følte seg på en eller annen måte truet av dette og hogg til – i det som var nærmest….Ellen sitt fjes. Et hoggbitt som resulterte i ei revne i over og under leppe (som et kraftig klor) og et merke i overleppa :(

Mye blod og gråt (selvfølgelig) og mannen dro av gårde til legevakten med henne. HELDIGVIS var det overkommelig og ingen sting, bare strips som skulle til. Når det var avklart begynte det som er blitt en ganske så vanskelig kamp – hovedsaklig med meg selv. Spørsmålene som kverner i hodet er: Er det eneste riktige og ansvarlige å gjøre å ta Cora til vet for å sende henne av gårde på den siste reise? Hvis jeg ikke gjør det – er jeg en totalt uansvarlig mor og utsetter min familie og omgivelsene for unødig risiko????

Jeg kan love dere at det har vært mange søvnløse netter og tonnevis med tårer. Jeg har gått i hundeskogen, turer i nabolaget og på stranda og tenkt på at dette kan være siste gangen vi er akkurat her på tur – eller her – eller her…

De første dagene i dette nye året prøvde jeg å innfinne meg med at det ikke var noen vei utenom, men jeg klarte bare ikke å se at det var eneste løsning. Grunnen til det var at Cora ikke virker stresset/utilpass i de fleste situasjoner – verken hjemme eller ute. Skal ikke stikke under en stol at det er situasjoner hvor jeg ikke stoler 100% på henne – f. eks når det ringer på døra – eller hvis hun er i bånd og det kommer løse hunder – eller hvis det kommer noen inn på vår eiendom. Det har også vært situasjoner hvor hun føler hun “har rett til noe” hvor hun kan vise tegn på: ” hvis du ikke gir deg nå kommer jeg til å reagere “. Er dette greit? Selvfølgelig ikke – men grunnen til at jeg nevner det er at alle situasjonene hun reagerer er like. Det betyr at det er mulig å leve med, mens man jobber med det. Både hvorfor det skjer og hvordan vi opptrer i forhold til det. Så får vi se – er det ingen bedring kan jeg ikke og vil ikke utsette meg selv og familien eller omgivelsene for det – eller henne skal jeg vel si.

De første grepene vi tok – var at hun ikke får ha andre steder å ligge på i gangen enn buret. Før hadde hun ei sovepute i tillegg til buret på gangen. Hvis hun kun kan ligge i buret, kan vi enkelt kontrollere hennes utfall hvis det kommer noen inn. En annen ting er at hun ikke får gå løs i hele underetasjen når hun er alene på dagtid – hun må være i kjellerstua med stengt dør slik at hvis ungene kommer hjem med besøk er hun ikke i gangen, men bak ei dør slik at de har kontroll på situasjonen. Dette er jo ikke slik det skal være. Derfor har jeg i tillegg kontaktet Canis avd. Rogaland – ved Karin. Karin er ei jente – eller dame er hun vel blitt ;) som vi har gått på kurs med tidligere. Jeg måtte få inn en nøytral 3. part for i familien er vi vel ikke helt enige om at vi skal fortsette å være Pinscher-eiere…

Karin var her på torsdag. Etter det besøket som varte i vel 3 timer har jeg blitt mer beroliget, men samtidig bevisst på at dette er den eneste sjansen Cora har –. hvis hun skal bli 4 år…

Jeg hadde på forhånd laget ei liste over situasjoner hvor jeg vet at Cora ved anledning ville ha reagert – og som hun har reagert ved knurr og vising av tenner. Ei ærlig og vond liste å lage – men jeg så selv likhetstrekk ved situasjonene og det bekreftet Karin også. Selvfølgelig hvis jeg hadde hatt alle svarene selv, hadde vi vel ikke vært her vi er i dag, så hun hadde flere innspill å komme med på hvordan man skal lese og forholde seg til Cora – som jeg ikke hadde sett – eller tenkt over. Før besøket hadde jeg sagt at vi er villige til en viss grad å tilpasse oss, men det kan ikke være ei lang liste over ting man må tenke på /passe på for at ikke hunden vår skal ha det godt og dermed unngå angrep på gjester eller oss. Men selvfølgelig – det er tross alt et individ, og en del av familien. Det må bare ikke bli slik at hunden må ha så mye oppmerksomhet og tilpasning at det går utover oss som familie. Da er det kun en utvei. Det var hun klar over og rede til å gi tilbakemelding på. Konklusjonen etter at Karin – som hadde med seg framtidig ektemann John – var som følger:

Cora blir ”überstressa” ved at det kommer folk inn døra. – Det visste jeg jo, men nå hadde Karin med seg John som kunne være en besøkende. Fordelen med det var at jeg kunne se at hvis jeg gjorde som de instruerte, kan vi klare å jobbe oss forbi dette og målet er at Cora skal synes det er like kjekt som oss å få besøk.

En annen ting var hvor hennes ”intimsone” går – og lese om vi kommer for nære. Dette var mest for ungene sin del – men nyttig å se – og også få vite hvordan man skal jobbe rundt det.

Det tredje var det mest overraskende og dermed også det mest nyttige – Cora har litt angst for folk generelt sett. Jeg har alltid tenkt at problem utendørs har jeg i hvert fall ikke med min hund. Min hund forholder seg ikke til folk ute – de betyr ingenting for henne. Det viser seg at de har en vekt – en ganske tung vekt. Det at hun velger å overse og ikke bry seg om folk ute – eller gå vekk fra de er et tegn på at hun ikke liker de og det å ikke like de = de stresser henne. Stress som eskalerer i henne og som gjør hverdagene mer slitsomme enn de trenger å være. Når det da topper seg med at folk kommer inn til oss – ja da har hun det ikke godt.
Dette påvirker jo også hvordan hun har det i familiesituasjoner – og slik går det da i en ond sirkel…

Så – what to do?

Fikk mange gode retningslinjer på hvordan vi skal forholde oss til Cora når det kommer besøk. Tenkte at jeg skulle få ut alt dette jeg har levd med nå i noen uker – så blir neste oppdatering på hvordan vi jobber oss gjennom dagene – så følg gjerne med.

Jeg trodde jo at jeg hadde fått med meg hovedsaken i klikkertrening og positiv hundetrening på de kursene jeg har hatt – og jo da – grunnlaget var der, men det var også korrigeringer Karin kom med som jeg ser nå som jeg kunne vært bedre på. Jeg tenkte med meg selv at det kommer ikke av at jeg ikke gjør det riktige, men jeg er bare ikke konsekvent nok. Ser nå at jeg ikke har gjort det helt riktig og heller ikke konsekvent nok..Mer i neste oppdatering.

Forventer at de som leser dette vil ha sitt å si. Fair enough. Grunnen til at jeg ikke har lagt ut dette tidligere (for jeg har skrevet og tenkt mye de siste ukene) var at jeg faktisk ikke var sikker på hvilken siden jeg ville falle ned på når jeg ble enig med meg selv – og da ville alle innspill gjort alt mye verre. Nå er jeg sikker på at jeg vil jobbe med meg selv og med Cora. Jeg er trygg på at hun vil lære seg ny oppførsel. Da gjenstår det å se om jeg klarer å gi henne det, og at hun ikke er så langt inne i sin skepsis til fremmede at det ikke er mulig for meg å jobbe gjennom det. Før dere raser av gårde på tastaturet: Hadde jeg trodd at hun var ”beyond repair” hadde innlegget hatt et helt annet innhold!

Jeg er ikke så naiv at jeg sier at det kun er min feil at hunden min er slik den er. Jeg er fullt klar over at hvis det ikke er framgang i oppførsel er det min tunge plikt å ta den vanskelige avgjørelsen. Både for vår egen families og omgangskrets sikkerhet og også for Coras velferd. Hun har det jo ikke godt hvis hun går rundt og er redd/frykter omgivelsene. Det var det Karin og sa til oss, at hvis hun hadde sett at vi var engstelige og Cora alltid var på vakt, var det et mye vanskeligere utgangspunkt.

Før det blir en veldig diskusjon om noe; Hadde jeg gått og trodd at dette skulle skje igjen med en av oss eller noen av de vi får på besøk, hadde jeg klart å ta avgjørelsen for lenge siden. Så lenge jeg tror jeg har verktøy på plass for å kontrollere og trene Cora har hun et godt liv hos oss. Og jeg regner med det blir i mange år til - og at hun vil ha en naturlig utgang på livet.

Som sagt; Jeg kommer tilbake med treningsopplegg og oppdatering av treningen vår. I mellomtiden – har du lyst å hjelpe oss med å posere og agere som besøkende er dere hjertelig velkommen. Dere skal bli utstyrt med godbiter og til og med få litt drøsing og en kopp kaffe eller det dere måtte ønske.

Må bare få dette klart fram: Ellen (dattera vår) har et helt fint og avslappet forhold til Cora – selv etter ”angrepet”. Det er for meg selvfølgelig av avgjørende betydning. Hun går tur og trener Cora – og hun har innsett at hverdagslydighet er også trening – selv om det ikke ender med pokaler og premier – premien for henne og oss er å ha en hund som er trygg og god, og som kompletterer familien vår.

Ble et langt innlegg dette – men ikke så lang som veien til å få lagt det ut var. Del gjerne synspunkter og begi dere ut på diskusjoner rundt dette – nå er jeg endelig klar for å ta den – det ahr ikke vært lett.