Lysglimt

Jo da det går framover, om ikke så raskt kanskje…Sa jo at jeg skulle legge ut oppdatering på hvordan treningen går, men det er vanskelig å lage en “treningsdagbok”. Men kan jo dele litt av våre opplevelser. Det er kanskje jeg selv som lærer mest – men forhåpentligvis er det lærdom som hjelper for Cora også. Altså – i stedet for å strengt kommandere henne til å gå ned av sofaen eller legge seg på plassen sin – er det nå heller slik at vi roper henne bort fra det vi vil ha henn bort fra og så belønne når hun går dit vi vil hun skal være – f.eks fra sofaen til kurven sin – fra 2. etasje og ned i 1.  - eller gå å legge seg for kvelden i buret sitt. Det som er mest merkbart er at hun virker mye roligere inne. Før kunne hun på kveldene begynne å ville mase på og dytte på døra hver 45 minutter – ikke fordi hun måtte ut – men fordi hun syntes vi burde ta en tur til. Nå er det langturen etter middag og så en siste tur i 2130 tida – så er det med det.

Da er det ekstra koselig å legge seg i denne flotte soveposen jeg byttet til meg fra Kari Anne (hun fikk en strikkagenser av meg, da :)):  

  ;) passende tekst :)

I tillegg fikk hun et flott halsbånd:  

Tusen takk – begge deler flittig brukt!

Ringer det på døra er det fremdeles litt klynking og piping, men hun tar kontakt med meg, men vi er enda ikke der at jeg kan ha henne helt løs hvis fremmede kommer inn. Kjentfolk er jeg ikke redd hun skal gå løs på, men hun hilser voldsomt og hopper opp på de –(hvis jeg ikke har henne i bånd). Når ungene får besøk og hun ikke blir kommandert inn i buret av de – kan jeg ha henne i kurven sin, men da vanker det godbiter av meg og jeg er der (for nei –. det er ikke full tillit enda – selv om jeg vet hun kjenner de). Kan jo ta en situasjon fra 2 dager siden. En kompis av guttungen på 14 år kommer inn – han har vært her daglige i flere år. MYE lyd og styr da han kom inn – hun var i buret. Slapp henne ut da han var gått forbi – hun brydde seg 0 om ham da – men sprang og la seg i kurven sin. 10 minutter senere kom han ut av rommet og ut på gangen – da leet hun ikke en gang på øyelokket? Hvorfor så mye styr når de kommer og ingenting rett etterpå?????

Så utendørs:Morsom innkalling og selvfølgelig mye belønning på turer har også gjort at vi har bedre kontakt på turene også. Dvs – det er på turer hvor hun får springe løs. Kan dessverre ikke si det samme på båndturer. Da er det nesten ingen godbit i verden – eller leke som kan måle seg med å ha topp speed rett framover og nesa i bakken. Bestemmer meg jo for at det skal øves på under hele turen, men altså…. Hvis vi derimot kommer til en grusplass eller P-plass og jeg begynner med det samme jeg føler jeg gjør mens vi går langs veien er hun plutselig med på hva hun skal gjøre. Så tenker jeg så at nå har hun skjønt det – så vi fortsetter langs stien/veien – men da detter hun fort ut igjen. Jeg har prøvd å gå fram og tilbake – stå helt stille til hun skjønner at vi kun går framover med slakt bånd …. – så her tar jeg gjerne i mot tips. Litt frustrerende for jeg tror hun skjønner hva jeg vil hun skal gjøre….men når det er sagt – hun har jo lært seg at jeg gir meg til slutt og går med stramt bånd :(

Heller ikke passeringsrutiner er på plass – men der ser jeg ihvertfall framgang. I dag kunne vi gå 5 meter fra en katt som lå inntil husveggen uten at det hørtes ut som hunden hadde døds-kramper. Det var jeg veldig fornøyd med. Bare litt ekstra vaktsom og litt anspent, men ingen lyd – og ingen problemer med å få henne med meg videre. Så måtte det jo skje noe som gjorde at turen i dag ikke ble så positiv allikevel. Vi var på vei hjemover gjennom kirkegården. Der hadde vi sittet litt på benken for at hun skulle roe seg litt ned (har begynt med å legge inn noen slike ro-pauser på båndturene – og det hjelper litt føler jeg), før vi skulle ta siste “strekket”. På lang avstand så jeg ei vi har møtt før som synes at hennes eldre collie-mix tispe må få leke med andre hunder når de treffes (og det er ofte på kirkegården???). Det så ut som den var i bånd – så jeg gikk ikke lengre omveier som vi har gjort tidligere – men passet på at Cora ikke hadde mye bånd og at jeg gikk mellom Cora og de to. Hennes hund var ikke i bånd – så den kom skrående mot oss, og da begynte Cora å klynke og varsle om at nå er det nok. Jeg skulle til å si at vi ikke kunne stoppe, men så kommer da damen og bøyde seg mot oss og så – åååså tøff du er da – og med litt sånn ivrig stemme – og da gikk Cora opp i fistel – og den stakkars hundne henns skvatt også til og begynte å bjeffe før den gjemte seg bak en busk. Jeg fikk meg ikke til å si noe .- jeg var både fortvilet, flau og forbannet.Men, men – det er bare å riste det av seg og tenke at neste gang tar jeg høyde for at alle kan gjøre slikt – og gå utenom til vi har fått dette på plass. Jeg gikk og håpet på at vi skulle treffe noen hundefolk til så vi fikk en “god” passering før turen var slutt, men lite folk ute i dag….

Men som sagt – det er vel bare å jobbe på. Kjente litt på det å “ha lov til å glede seg over å være hundeeier”, når jeg har en hund med litt større utfordringer her i verden. Men den er ikke der lenger – jeg gleder meg over hunden min – selv om vi har issues å ta tak i. Så for å slutte på opptur – her er bilder fra de siste ukenes turer.

Dalsnuten i januar:

 

Hellestø på en av de flere herlige vårdagene vi har hatt i det siste!

Så en litt våtere dag i hundeskogen: