Skikkelig slapp

På torsdag da jeg kom fra jobb og sto bøyd over postkassa for å hente posten, kjente jeg noe som tok meg på rompa. Jeg skvatt litt og snudde meg brått så veska svingte utover. Da jeg snudde meg fikk jeg se ei jenta som var superglad men hun skvatt sikkert litt hun også for hun visste ikke h elt hva hun skulle finne på. Så hun satt og logret og peip. Cora var ute og spradet løst i hagen/veien uten bånd!!?? Fikk henne inn og lurte veldig på hvordan det kunne gå an. Guttungen var hjemme og hadde gått tur med henne, men han mente hun lå i stua og sov? Da ser jeg at terrassedøra står på gløtt. Arbeiderne hadde sikkrt ikke lukket den helt inntil, så da vi hadde vinduer åpne har den nok glidd opp og Cora hadde bestemt seg for å utforske på egenhånd. Vanligvis går hun ikke ut døra der før vi sier OK, og hun går heller ikke av trappa ved inngangen før vi sier det. Hvor lenge hun har vært ute på egenhånd vet vi jo ikke og heller ikke hvor langt hun gikk, men tror nok at hun har holdt seg rundt huset i hvertfall – men vi har ikke gjerde rundt hagen og tenk om hun hadde stukket lenger til den mye mer trafikkerte gata- Huff! Senere på dagen møtte Cora og jeg Gunn og Embla i hundeskogen. Ikke så mange andre der, men de fikk nå løpt fra seg. Herlig tur!

Fredag morgen var hun veldig spak og så vidt krekte seg ut av buret. Ville ut og tisse, men ikke den vanlige Cora. Etter morgenturen ville hun sitte på fanget – eller ligge med hodet i fanget – og hale og ører hang slapt ned, og hun hoppet ikke opp i sofaen, hun gikk/slepte seg opp. Tenkte bare at hun visste at vi skulle gå og at det betydde at hun måtte være i kjellerstua igjen, så jeg dro nå av gårde på jobb. Da jeg kom hjem på fredag var hun enda slappere og Ellen sa at det hadde vært veldig greit å gå tur med Cora i dag for hun gikk ved siden av henne og bare tisset – ikke fram og tilbake for å lukte på alt som hun pleier. Ingen mat kunne friste henne (kylling filet bare luktet hun på og snudde seg vekk), og hun slet med å få lagt seg ned – hun sto på gulvet med øynene igjen og svaiet. Vet fra hun har fått narkose og vært hos vetten at hun har vanskelig med å “kapitulere” og det har endt med at hun sovner stående og vi må hjelpe henne ned.

Jeg ringte vårt vanlige vet-kontor før de stengte for helgen, og snakket med de. Jo da hun var kanskje litt varm (har ikke termometer…), virket ikke som hun hadde vondt ett bestemt sted når jeg trykket på labber, skuldre, hofter, mage. Tannkjøttet var fint og øynene klare. De spurte om hun kunne ha fått i seg noe – og jeg sa at selvfølgelig, men at hun kun hadde vært på tur med friløping i skogen, og der kunne jeg ikke tenke meg at det var så mye. Da hadde jeg glemt at hun faktisk hadde tatt luftetur på egenhånd på torsdagen…

Hun ble enda slakkere utover kvelden og jeg tvangsforet henne med 100 ml vann (via sprøyte), og ringte vakt vetten på Bryne. Hun sa for så vidt det samme som de i Sandnes, og hun mente så lenge hun pustet jevnt og ikke hadde vondt i magen og kunne gå som normalt (vi hadde hatt henne ute et par ganger den kvelden) og ingen tegn til diaré eller oppkast skulle vi se det an, hjelpe henne til å sove og gi henne vann tilsatt “fristende smaker”. Hvis hun virket veldig varm, prøve å kjøle henen ned i dusjen (– ja særlig hun hadde villet det da!). Og så var det bare å ringe hvis hun ble værre.

Jeg kjølte henne ned med et kaldt håndkle på nakken og vasket labbene og magen hennes med lunkent vann og det virket som hun likte det. Stakkars jente. Jeg kokte og ris og resten av kyllingen vi hadde til middag og ga henne kokevannet til drikke og ris/kylling i matskåla. 0 interesse for det med en gang, men så rett før vi skulle legge oss tuslet hun bort til vannskåla og drakk vannet og luktet så vidt på maten – og så gikk hun i buret sitt og la seg ned, sukket og sovnet.

Tidlig lørdag morgen måtte jeg ned å se til henne. Hun ville ikke ut av buret og jeg var på vei opp for å hoppe i tøyet og kjøre til Bryne. Klarte å vente litt, det er ikke alltid at hun står opp med oss hvis hun er trøtt. Etter en time kom hun ut, og gleden var stor da jeg hørte henne riste seg og gjespe – det hadde nemlig ikke vært sånne bevegelser på henne på fredagen. Og ja da – da hun hadde stått opp kom hun inn med glad hale og ørene høyt oppe – og i godt tempo – og rett til vannskåla! Så begynte hun å mase om å få komme ut i hagen – enda et godt tegn, og ute var hun nesten sitt vanlige jeg igjen. Pfuh! Heldigvis.

Sikkert basert på erfaring spurte begge vettene om hun hadde spist noe. Ofte hvis det ikke er helt bra eller vanskelig å fordøye får de ofte sånne symptomer. Og hun hadde jo vært på tur alene, og noe annet jeg hadde glemt var at hun hadde lekt på rommet til guttungen og funnet de “falske tennene” hans. Sånn der gummi-gebiss han har kjøpt i Kongeparken. Det hadde hun tygd og spist opp mesteparten av. Sikkert like ille som når hunder spiser opp gummibein. Dette er resten av det:

Uansett – jenta er tilbake igjen og ser ikke ut til å noen flere plager, men det var skikkelig skummelt å se hvor slapp hun kunne bli på så kort tid. Desto større glede når det går like raskt til bedring og da! Vi har heldigvis ikke hatt mange sånne dager, og jeg vil ikke ha flere heller!

Lurer forresten på om det er noen som har tips til vet-sider. Da jeg søkte rundt på nettet på fredag var det få sider som man ikke måtte være medlem til for å finne info om hunder og sykdommer. Mye om arvelige sykdommer, men lite om akutte sykdommer…Denne var vel den mest informative; Dyrenett.